Lojalitetsplikt i kommersielle forhold - Høyesterett setter grenser

Hva er lojalitetsplikten?

Lojalitetsplikten er ulovfestet, men fast forankret i norsk rettspraksis. Plikten innebærer at partene i rimelig grad må ivareta hverandres interesser – ikke bare sine egne. I praksis kan dette bety en plikt til å varsle om forhold av vesentlig betydning, begrense den andre avtalepartens tap og opptre på en måte som ikke undergraver formålet med avtalen.

Det er likevel viktig å understreke at lojalitetsplikten ikke er en «snillhetsplikt». I Rt.1998 s.1315 understreket Høyesterett at terskelen er høy: ikke «enhver kritikkverdig» opptreden er tilstrekkelig til å konstatere rettsstridige brudd. I kommersielle forhold mellom profesjonelle parter er rommet for å utøve forretningsmessig skjønn relativt stort. Det er nettopp dette de to nye høyesterettsdommene belyser.

Lojalitetsplikten er ikke en «omskrivningsregel»

I Isola-saken (HR-2026-280-A) fra 5. februar 2026 tok Høyesterett stilling til lojalitetspliktens rekkevidde i kommersielle kontraktsforhold. Det norske selskapet Isola AS og den tyske distributøren Dural GmbH hadde siden 2002 hatt et langvarig samarbeid om levering av frakoblingsmatter. I 2019 innledet Dural et parallelt samarbeid med en annen leverandør, uten å informere Isola først. Isola mente dette utgjorde kontraktsbrudd og hevet avtalen.

Høyesterett ga ikke Isola medhold, og kom frem til at hevingen av kontrakten var urettmessig. Høyesterett slo fast at avtalen mellom partene ikke inneholdt noen eksklusivitetsforpliktelse på kjøpers side. Durals samarbeid med den andre leverandøren var dermed ikke å anse som brudd på lojalitetsplikten. 

Dommen slår fast tre sentrale prinsipper om lojalitetspliktens innhold:

• Lojalitetsplikten kan ikke etablere nye hovedforpliktelser. At samarbeidet var langvarig og hadde felles kommersielle mål, var ikke nok til å innfortolke eksklusivitet. Slike rettigheter må avtalefestes uttrykkelig.
• Kopiering av ikke-immaterialrettslig beskyttet produkt er ikke illojalt. Fordi Isolas produkt var fritt tilgjengelig i markedet og ikke beskyttet, krenket ikke kopieringen lojalitetsplikten.
• Informasjonsplikt inntrer når situasjonen er avklart – ikke ved intern planlegging. Dural pliktet å informere Isola da den nye leverandøren var et faktum, men hadde ingen varslingsplikt i den innledende utviklingsfasen.

Dommen sender et tydelig signal til næringslivet: Dersom eksklusivitet, konkurransebegrensninger eller informasjonsplikter er viktige for samarbeidet, bør disse reguleres uttrykkelig i kontrakten. Man kan ikke basere seg på at lojalitetsplikten fyller hullene i avtalen.

Lojalitetsplikten kan likevel begrense handlingsrommet

Høyesterett avsa 3. juni 2026 dom (HR-2026-1233-A) som bygget videre på premissene fra Isola-dommen. Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag etter et aksjesalg hvor en del av kjøpesummen var gjort avhengig av selskapets fremtidige resultater gjennom en earn-out-mekanisme. Mira Mare AS hadde solgt sin eierandel i Propcap AS, der 19,75 % av nettoresultatet for 2021 og 2022 skulle tilfalle selger som tilleggsvederlag.

Etter transaksjonen gjennomførte kjøpersiden en rekke disposisjoner som påvirket selskapets resultat og dermed størrelsen på Mira Mares earn-out – blant annet salg av aksjeposter til egne aksjonærer for 80 % av kostpris.

Her kom Høyesterett til et annet resultat enn i Isola-saken, og tydeliggjorde lojalitetspliktens funksjon som en reell skranke for partenes handlingsrom. Høyesterett oppstilte fire sentrale prinsipper:

• Earn-out skaper skjerpet lojalitetsplikt. Etter gjennomføring av en transaksjon kontrollerer kjøper alle disposisjoner som kan påvirke et avtalt tilleggsvederlag, mens selger er eksponert uten å kunne gripe inn. Denne kontrollasymmetrien skjerper kjøpers lojalitetskrav.
• Bevisbyrden forskyves ved uvanlige disposisjoner. Gjennomfører kjøper ekstraordinære transaksjoner – særlig til nærstående og til underpris – er det kjøper som må sannsynliggjøre at disposisjonen var forretningsmessig forsvarlig. Manglende dokumentasjon er kjøpers risiko.
• Absolutte forbud tolkes strengt. Klausuler uten «vesentlighets»-forbehold gir ikke rom for skjønn.
• Lojalitetsplikten utfyller – men omskriver ikke – avtalens risikofordeling. Plikten kan fylle avtalens hull, men kan ikke brukes til å fravike den balansen partene frivillig har akseptert.

Dommen er den første i norsk Høyesterett som direkte behandler lojalitetspliktens innhold ved earn-out, og har stor praktisk betydning for M&A-transaksjoner.

Tre viktige avklaringer

De to avgjørelsene gir særlig tre viktige avklaringer om lojalitetspliktens innhold og grenser for kommersielle aktører:

1. Kontrakten er fortsatt det viktigste styringsverktøyet. Høyesterett viser stor tilbakeholdenhet med å bruke lojalitetsplikten til å endre den risiko- og ansvarsfordelingen profesjonelle parter har valgt. Eksklusivitet, informasjonsforpliktelser, driftsrestriksjoner og earn-out-mekanismer må fremgå uttrykkelig av kontrakten.

2. Lojalitetsplikten har størst betydning der partenes interesser har nær sammenheng. Langvarige samarbeidsforhold, earn-out-avtaler, joint ventures og andre samarbeidsmodeller kan skape gjensidige hensyn som begrenser partenes handlefrihet – særlig der en part har overtatt kontroll over forhold som direkte påvirker den andres vederlag.

3. Dokumentasjon blir stadig viktigere. Særlig i Mira Mare/Propcap-saken fremhevet Høyesterett betydningen av å kunne dokumentere forretningsmessige vurderinger for disposisjoner som påvirker motpartens interesser. Bevisbyrden kan raskt snu – og mangel på notoritet er en risiko som sjelden er verdt å ta.

Hva betyr dette i praksis?

Lojalitetsplikten er verken en «sovepute» eller et «frikort». Den kan ikke brukes til å skrive om kommersielle avtaler i ettertid, men den kan få avgjørende betydning når en part utnytter sin posisjon på en måte som urimelig tilsidesetter motpartens legitime interesser.

Med to prinsipielle høyesterettsdommer på kort tid er rettsbildet for lojalitetspliktens innhold og grenser enda tydeligere. Dette har direkte betydning for aktører i næringslivet: Gode kontrakter er fortsatt den beste risikostyringen, selv om lojalitetsplikten står sterkt i norsk rett som en reell skranke for partenes handlingsrom i kommersielle kontrakter. 

Publisert 20.08.2026